Interkulturell kommunikasjon | Sør-Korea

I møte med med alle kulturer, både fremmede og kjente, er det holdninger, skikker og språk man ikke er vant med fra før av. Asiatiske kulturer er svært forskjellige fra hva vi i Norge er vant med, og byr derfor på en del utfordringer i den interkulturelle kommunikasjonen.

I Norge er samfunnet svært individualistisk, altså at individet er viktigst i den store sammenhengen. Vi skal fokusere på oss selv, og være selvstendige. I Sør-Korea er samfunnet bygd opp på konfutsianske ideer, og troen på kollektivet står sterkt. Familien er viktigere enn individet. Mannen er familiens overhode, og det er vanlig at når kvinner gifter seg, blir de hjemmeværende. For mange kvinner i Norge vil dette være en form for undertrykkelse, spesielt fordi kvinner forventes å underkaste seg og ikke stille spørsmål ved avgjørelser som blir tatt av ektefelle, far eller brødre. 

I det koreanske samfunnet finnes det et konsept som kalles "kibun". Det finnes ingen god oversettelse, men det betyr stolthet eller ansikt. Ved å ydmyke noen, skader man deres "kibun", og dermed mister de ansikt. Dette ødelegger harmonien i forholdet, eller i samtalen, og er noe koreanere helst ønsker å unngå for enhver pris. Derfor er de villige til å ta en liten hvit løgn, eller svare ja på noe de egentlig ikke vil eller ikke godtar, for ikke å miste ansikt foran andre. Det er derfor mange utenlandske forretningsfolk oppdager uoverensstemmelser i forretninger med koreanere, fordi man trodde de svarte ja, men egentlig svarte de nei. Denne formen for dobbeltkommunikasjon er noe som virker svært komplisert for nordmenn, men er noe man burde være forberedt på.

I tillegg er koreanere veldig høflige og formelle. De yngste skal alltid underkaste seg de eldste, selv de som bare skiller ett år skal bruke høflige fraser når de snakker sammen. Man må også nevne personer ved etternavnet, som er det første navnet i et koreansk navn. Her oppstår det ofte misforståelser. Det er også vanlig å slenge på tittelen til personen (direktør, lærer, president), for å vise respekt. I vanlige samtaler, mellom to personer som er likere stilt, er det vanlig at den yngste legger til -sshi, i formelle situasjoner, og -ah når man er uformell og snakker til familie eller veldig gode venner. Grunnen til at dette er svært viktig i det koreanske samfunnet, er at tilbedelsen av forfedrene er essensiell. De unge oppdras med tanken om at de aldri hadde vært der de er i dag uten forfedrenes harde arbeid og styrke, og derfor må de respektere dem. I Norge er vi svært uformelle, og dette kan by på problemer i et veldig formelt land slik som Sør-Korea. Vi er ikke vant med å snakke til de eldre med spesielle titler, eller ved etternavn. Og det er ikke bare dette det gjelder: ved hilsning skal man bøye seg dypt ned for hver enkelt person og ta dem i hånden, og den som har høyest rang eller er eldst skal initiere håndtrykket. Man skal aldri introdusere seg selv, med mindre man er i et forretningsmøte, for dette gir inntrykk av selvgodhet og at man er bedre enn alle andre. Her dukker tanken om kollektivet kontra individet opp igjen. Det man burde huske når man reiser til Sør-Korea, er å ikke skille seg ut for mye. Man skal helst bare være en naturlig del av storsamfunnet.

Sør-Korea har en kultur man burde forberede seg på å møte, hvis man skal reise dit eller møte noen som kommer fra det landet. Det er lettest å bruke en beskrivende kulturforståelse, fordi det finnes mer som er ulikt mellom Sør-Korea og Norge, enn hva som er likt, og mye av det man burde huske på under samtaler er skikker og holdninger man ikke har så lett for å oppdage på egenhånd.

- Hege